Tiltak rettet mot barn

Av førsteamanuensis Merete Havre[2] 1. Forslag til ny barnevernlov på høring Utvalget som har lagt frem forslag til ny barnevernlov gjennom NOU 2016:16 har gjort et stort og viktig arbeid med å styrke barnets rettigheter og foreldrenes rettssikkerhet i møte med det offentlige velferdsapparatet. I en artikkel i Kritisk juss reiser jeg imidlertid spørsmålet om […]

via Tiltak rettet mot barna selv – et blikk på NOU 2016:16[1] — kritiskjussblogg

Smartmålere

Mange mennesker er bekymret for at smarte strømmålere kan bli brukt til å overvåke privatlivet. Nå har de fått et konkret eksempel på dette. Det er byen Toronto i Canada som vil begynne å bruke data fra de smarte strømmålerne til å kartlegge hvordan husene i byen brukes. Argumentet til myndighetene er at de vil […]

via Første skritt: smarte strømmålere skal brukes til overvåking av boliger i Toronto — Norgesavisen.no

Vanlige nordmenn vil bli berørt av Digitalt grenseforsvar

Generalløytnant Morten Haga Lunde mener at vanlige nordmenn ikke vil bli berørt av digitalt grenseforsvar, unntatt når de vel vitende er i kontakt med en terrorist. Det er Haga Lunde som er misvisende. I et debattinnlegg i Aftenposten 17. januar, kaller generalløytnant Morten Haga Lunde innholdet i Aftenpostens artikkel 16. januar som misvisende. Der påstås […]

via Misvisende av generalløytnant om digitalt grenseforsvar — Mannsbloggen

Sikkerhetstjenestene forbereder treårsdagen for Odessa-massakren, bruker droner for ansiktsgjenkjennelse

Dette er selvfølgelig kun «forebyggende» arbeid…

Midt i fleisen

Fra politioppbudet i anledning 2. mai 2015

Fra Politnavigator, (litt forlenget)

I Odessa, bruker sikkerhetstjenestene teknologi for ansiktsgjenkjennelse av demonstranter ved hjelp av droner. Dette skriver Ruslan Forostyak på bloggen sin. Han er leder for det nasjonale politiet i regionen.

Ifølge ham, ble forsøk med dette systemet utført på Kulikovo-plassen, hvor politiet var i stand til å identifisere 30 personer i løpet av få minutter. Systemet er levert av sentralmyndighetene i Kiev.

«I dag, på Kulikovo-plassen i Odessa var det omtrent 25-30 mennesker av det vanlige antallet besøkende som kommer og går der nesten hver søndag. I den anledning, ankom det en [politi]gruppe utstyrt med spesielt nytt utstyr, som ble gitt til oss fra Kiev som forberedelse på mai. Dette moderne utstyret bruker ubemannede droner for å fly over området og digitalisere hver person, for så å registrere og fastslå identiteten deres på nettet.»

I dag, varte forsøket med…

Vis opprinnelig innlegg 125 ord igjen

«Skyldig frem til det motsatte er bevist»

Av Andreas von Westphalen/ Rubikon Frykten sprer seg i Europa. Rent objektivt betraktet, er terrorpanikken vanskelig å forstå. Som journalist Christian Stöcker kalkulerte:«i ingen år fra 1989 til i dag, har mer enn 200 personer blitt ofre for terrorangrep i hele Vest-Europa. Likevel frykter vi hjerteinfarkt, lungekreft, bilbøller og depresjon mindre enn onde muslimer med […]

via Vi er alle under mistanke – terrorpanikk og personvernet som forsvinner — Midt i fleisen https://wordpress.com/read/blogs/97857515/posts/40467?q=andreas%20von

Siste skanse er ytringsfriheten

De herskende politiske klikkene i det såkalte frie Vesten har for lenge siden sagt farvel til ideen om at internett i prinsippet bør være fri fra statlig innblanding. av Mr. M / Rubikon De tåler ikke at de i stadig større grad mister monopolet på å fortolke politiske hendelser, økonomiske problemer, skandaler som avsløres og […]

via Siste skanse er ytringsfriheten — Midt i fleisen

Makten og folkestyret – de sprengte rammene NOU:2003:19

Makten og folkestyret – de sprengte rammene

Stater som Norge har aldri vært uavhengige av verden rundt seg, men de har i større grad enn i dag vært en ramme om politisk autoritet, økono­misk system, offentlige velferdsordninger, bor­gerlige rettigheter og folkelig deltakelse. I løpet av et par tiår er denne pakken av tradisjonelle nasjonalstatlige kjennetegn sprengt fra hveran­dre. Både politisk styring, nasjonale økonomier og rettsordning er blitt transnasjonalisert – de overskrider statsgrensene både på europeisk og mer globalt nivå. Velferdssystemet er fortsatt nasjonalt, men det står under press for å tilpasse seg nye politiske og økonomiske rammevilkår. Folkestyret som beslutningssystem – direkte eller gjennom valgte representanter – er fortsatt nasjo­nalstatlig. Det nasjonale demokratiet står overfor radikalt nye utfordringer når både rettsordning, økonomisk vekst og miljøvern skal ivaretas på transnasjonalt nivå. Globalisering og europeise­ring innebærer generelt at folkevalgt myndighet i de enkelte land blir redusert, til fordel for overna­sjonale organer utad og utøvende makt, statlig for­valtning og sterke markedsaktører innad

Det statlige styringssystemet er omformet i retning av markedsprinsipper og formell fristilling på den ene side og nye kontrollorganer og tilsyn på den andre. De nye prinsippene omfatter i økende grad også det sosiale omsorgssystemet, der tjenestene settes ut på anbud i et privat mar­ked, og det omfatter institusjoner som har vært relativt autonome og kollegialt styrt, slik som uni­versiteter og høyskoler. Den ensartede og mar­kedsorienterte styringsideologien har ikke gitt et mer enhetlig og samordnet styringssystem. Vi har sterkere institusjonell likeretting, men en mer fragmentert stat. Sektororganiseringen er fortsatt sterk, reformer har foregått sektor vis, nye kon­trollorganer har bidratt til mer fragmenterte orga­nisasjonsforhold, og sentrale styringsprofesjoner taler i mindre grad med én stemme. Et skarpere formelt skille mellom politikk og administrasjon har i praksis trukket mer utøvelse av politisk skjønn over i ytre etater og fristilte virksomheter som ikke står til politisk ansvar. De politisk ansvarlige har derimot mistet makt til fristilte og uavhengige selskaper. I den offentlige reformpoli­tikken har selve omstillingsprosessenes omkost­ninger ikke inngått i regnestykkene.

Nasjonalstaten har vært ramme om tre moderne prosjekter – rettsstat, demokrati og vel­ferdsstat. Det er usikkert hva som skjer med disse prosjektene dersom nasjonalstatene blir sterkt svekket. Rettsordningen er i økende grad transnasjonal, men håndheves nasjonalt. Velferds­taten er opprettholdt i rike land som Norge, selvom den gradvis blir tilpasset nye vilkår gjennom kontrakter med private operatører og mer vekt på forsikringsordninger. Internasjonale organer som OECD har stått for en ideologisk standardisering av styringsmodeller og løsninger. Folkestyret som regjeringsform er ikke blitt overnasjonalt, og det er under forvitring snarere enn omforming. End­ringene av grunnlaget for folkestyret er en hoved­linje i de foregående kapitlene.

Folkestyrets forvitring

I Norge – i motsetning til i mange andre land – har de statsvennlige gjennomgående stått til ven­stre i politikken, i ganske bred forstand. Siden slutten av det 19. århundre har statsmakten i bety­delig grad hatt en folkelig forankring, støttet av brede folkebevegelser og massepartier fram til og med arbeiderbevegelsens politiske posisjon etter annen verdenskrig. Det offentlige eierskapet til grunn, ressurser og kapital har vært omfattende. Det private næringsliv har vært desentralisert med relativt små enheter. Gjennom velferdsstat og andre offentlige institusjoner, som statskirken med sin status som folkekirke, har statsmakten hentet oppslutning i brede lag av befolkningen. Massepartiene og de frivillige organisasjonene med et bredt samfunnsformende sikte, har satt preg på utviklingen av offentlig myndighet. Nasjo­nalstaten, som politisk fellesskap, har vært ramme om folkelig deltakelse og sosial og regio­nal utjevning.

Dette bildet er blitt foreldet på kort tid. Folke­lige reformbevegelser og mobiliserende masse-partier er sterkt svekket, mens institusjoner som statskirken vakler under inntrykket av et mer fler­religiøst samfunn. Ideen om enhetsskolen er ikke lenger samlende. Den norske stat er blitt en oljestat med omfattende eierskap i næringslivet og store fondsavsetninger. Dette er det nye grunnlaget for en bred forsyningspolitikk overfor befolkningen, mens det opprinnelige grunnlaget for omfordeling og nasjonale fellestiltak – bred fol­kelig mobilisering – har smuldret opp. Utnyttel­sen av rike fellesressurser som fisk og fossekraft er i ferd med å bli privatisert og konsentrert på få hender, mens landbruket presses tilbake av inter­nasjonale handelsregimer. Den økonomiske ulik­heten er økende, særlig gjennom kapitalinntekter og næringslivsledere med lønnsnivå og bonusord­ninger som tilpasser seg et mer internasjonalisert næringsliv.

Den mest sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen fol­kestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvedtak og folkevalgte organer – er i tilba­kegang.

Partier og organisasjoner er ikke lenger kana­ler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartier i retning av nett­verkspartier. Samlet antall partimedlemmer er halvert siden 1990, lokal partiaktivitet er svak, større velgergrupper skifter parti fra ett valg til det neste, valgdeltakelsen har vært synkende og sammenhengen mellom klasse og parti har endret seg. Særlig ungdom lar seg i mindre grad mobilisere gjennom partitilknytning. De politiske partiene er blitt mer topptunge, mer byråkra­tiserte valgmaskiner med et nettverk rundt den sentrale ledelsen og mer innrettet på appell gjen­nom massemediene.

Det er mulig å oppnå politisk makt uten valg­seier. Gjennom den norske mindretallsparlamen­tarismen er det ingen umiddelbar sammenheng mellom valgresultat og regjeringsposisjon. Mens partiene henvender seg til velgerne gjennom rela­tivt profilerte programmer, inngår de i forhandlin­ger om regjeringsdannelse, budsjett og lovgivningder profilene blir visket ut og alternativene uover­siktlige. Slik svekkes folkemakten i styringskje­den fra valg til posisjon og vedtak. De politiske alternativene blir utydelige, og valget mellom dem får uklare konsekvenser. I Medborgerunder ­søkelsen var tre av fire helt eller delvis enige i at partiene ikke er interessert i hva folk mener, mens fire av fem var helt eller delvis enige i at stortingsrepresentantene ikke tar særlig hensyn til vanlige folks meninger. Tallene er uttr ykk for et representativt system i tillitskrise.

Sentrale faktorer av betydning for samfunns­forholdene lar seg ikke lenger påvirke av folke­valgte organer. Folkevalgt myndighet spiller på krympet bane. Mindretallsparlamentarismen gir Stortinget en relativt sterk posisjon overfor regje­ringen, men Stortinget har samtidig mistet kon­troll med store saksområder. Makten er flyttet andre steder…

…Gjennom EØS-avtalen er det lagt stramme bånd på norske myndigheters lovgivningsmyndig­het. Norge er bundet av EUs regelverk og retts­fortolkninger på en rekke sentrale samfunnsom­råder. Konkurransereglene er under utvidelse, og norske myndigheter møter lovbarrierer på stadig nye områder, fra pålegg om rusbrus i butikkene til forbud mot differensiert arbeidsgiveravgift og påbud om utenlandsk konkurranse om entrepri­ser i skipsfart og oljeindustri. Menneskerettskon­vensjoner er inkorporert som del av norsk lov, med den følge at internasjonale rettsinstanser i praksis har øverste tolkningsmyndighet overfor regler og prinsipper som stadig får bredere anven­delse. Mange rettsregler blir også formet i trans­aksjonene mellom private aktører over landegren­sene. Rettsliggjøring innebærer at domstoler og andre rettsorganer får økende betydning på bekostning av folkevalgt myndighet, og at skillet mellom lovgivning og lovanvendelse blir visket ut. Juridiske kategorier blir viktigere i politisk inter­essekamp, samtidig som den rettslige arena blir sterkere politisert.